På søndager gjorde de fascinerende turer. Barn løp bort, kom tilbake til foreldrene sine for å høre hvordan en mor eller far leser favorittdiktene fra hjertet, snakk om hva som skjer i verden. For hele hans ansettelse gjorde faren tid til slike familievandringer, som både var en hvile og en kunnskapskunnskap om verden, snakket med barn om bøker, natur, politikk. Denne far var Karl Marx, som klarte å bli en venn og lærer av barn. Familiens moralske fred bestemte seg for fremtiden for alle tre døtre. Jenny Longuet, Laura Marx og Eleanor Marx-Aveling, som vokste opp i huset, der noen gang hørt flammende taler om lys kommunistiske idealer om godhet, rettferdighet og frihet for arbeiderne i verden, fortsatte sin fars arbeid. Deres navn er kjent i den revolusjonære bevegelsens historie.

Den moralske freden i familien. Hans atmosfære er betinget av hans syn på samfunnet, på livet, på mennesket, kjærlighet og respekt for hverandre, ansvar for deres handlinger. Som den primære enheten i samfunnet, reflekterer familien ikke bare folks tradisjoner, men også dens sosiale prestasjoner. Barnet bekjenner henne med de moralske verdiene, livets holdninger, som far og mor bekjenner.

La oss gå tilbake til familien til Karl Marx. Siden barndommen, i nød, har hans døtre blitt vant til ikke å miste hjerte, de respekterer arbeid. Litt senere ble jeg kopiert med moren til Marx arbeid.

Far var deres idol. Og samtidig - en kamerat. En følgesvenn i spill, samtaler. Deres tanker ble ofte uttrykt i brev til hverandre. Hjerte, tillit regjerte i huset. Marx fortalte ofte fantastiske historier til sine døtre. Den eldste av jentene - Jenny var glad i bøker. Og i en alder av 13 visste hun mye fra Hellas historie, grunnlaget for Sparta, reformene av Solon, slaget ved Thermopylae.

Spesielt ofte i Marx 'familie diskuterte politiske temaer. Jenny, Laura, Eleanor lyttet ikke bare til disse samtalene - faren lærte dem å tenke, han visste hvordan han skulle forklare alt. Sammen glede de seg over de seier som ble vunnet av proletariatet. Ingen av de store begivenhetene som ble spilt av de nysgjerrige blikkene til jentene.

Yngre, Eleanor, i 1861, da borgerkrigen brøt ut mellom de nordlige og sørlige statene i Amerika, bestemte hun seg for at hun trengte å hjelpe president Lincoln."Jeg, - hun skriver, - det var urokkelig tro på at USAs president Abraham Lincoln ikke vil være i stand til å gjøre uten mitt råd i militære saker, og så skrev jeg ham et langt brev, som Moor var, selvfølgelig, lese og" Treattil postkontoret. "Mange, mange år senere, viste han meg disse barns brev, som han reddet, for de var veldig morsomme. "

Marx brev til sine døtre er litt humoristiske, med humor, rikelig i hverdagslige detaljer. Og jentene vender seg til ham i samme tone, som imidlertid på ingen måte forringer hans autoritet. Barnene kalte far Mavrom, Old Nick, Old Man, og han ga dem alle alle kallenavnene - Kakadu, Liliput, Tussi, Quo-Quo og andre.

Den fullstendige forståelsen som Marx oppnådde i familien, spilte nesten hovedrollen i at barna vokste opp av hans likesinnede mennesker, tilhenger av de samme idealer. Selve atmosfæren i huset, gjennomsyret av vennskapets ånd, bevirket ikke bare sympati for slektninger, venner, men også folk på den andre siden av planeten. Måte å tenke på, komplett generøsitet stort hjerte, i stand til å svare på gleder og woes av verden, inneholder hemmeligheter kloke foreldre, like naturlig som videreføring av arten. Sammen med morsmelken absorberer barnet alt som familien lever.

Karl Marx likte å si at barn reiser foreldrene sine. Er det ikke slik?

. .. - Mor, de gamle folkene ble tatt først for å behandle, for å varme reisende, så spørre hvorfor han kom. Flott?!

Her kan du ikke hjelpe deg med å huske hvordan du ble sint på naboen din på dagen for dagen, for å ringe til din neste venn, og malen treffer ansiktet ditt.

- Du vet, far, jeg så igår på byggerne som reparerer huset vårt. Tror jeg, har folk samvittighet? All typp-bloop. .. Hvis bare for raskt.

Og du er mentalt urolig, ikke innrømmer du også på arbeidet ditt "typp-bloop".Jeg vil ikke se dårlig før sønnen min, for å ryste datterens respekt for henne. Fordi allerede omhyggelig etter talen din, i frykt for at barnet lærer en hard ord, eller, enda verre, vil det føre ham lite flatterende mening om deg, far. Og du reviderer din holdning til bøker, natur, til mennesker.

Dag etter dag, år etter år vokser våre babyer opp. Bli ingeniører, forskere, statsledere, fartøysjefer. .. Det er ofte på denne tiden at vi oppdager sannheten: alt som har blitt lagt i barndomsbarn ser nå ut som på film - skissert skarpt. Og bringer oss glede eller sorg.

Mer V. Sukhomlinsky sa: "Barnet er speilet til familien;som i en dråpe vann reflekterer solen, så barna reflekterer moralens renhet av mor og far. "Reflektert flid, respekt for folk, ærlighet, statsborgerskap. Reflekterer patriotisme i dommer og handlinger.

Anstendig generasjoner

En snøstorm om kvelden ble spilt ut på alvor. Vovka sovnet under hylende vinden, og Ivan Sergeyevich var ikke der.

- Din Sorokin, som Suvorov, har en tjeneste fra morgen til skumring, - litt smilende, hans nabo kone sympatiserte med sin kone.

Ekaterina Vasilievna som svar, ikke flau:

- Ingenting overraskende, også militært. Kanskje om natten på vakt for å gå på veien. Det er vanlig.

Da mannen min endelig kom tilbake, møtte Ekaterina Vasilievna ham på dørstokken:

- Vovka nabo vil se, jeg er enig, og vi må skynde oss på sykehuset, jeg er ubehagelig.

Ingen forklaring var nødvendig. Ivan Sergejevich forstod alt på en gang - tiden var kommet.

Til distriktet sykehus - en kilometer to, ikke mindre. Veien ble blokkert. Ingen biler, ingen mennesker. Det syntes Catherine Vasilyevna at hun ville falle i snøen nå og ikke ville bevege seg lenger.

- Kanskje du burde lide? Foreslått Ivan Sergeevich.

- Hva mener du? Jeg er vant til det.

Livet forkledde ikke henne virkelig. Hun vokste opp i en landsby nær Kharkov. Og jeg trakk vann og stekte ovnen. Så gikk jenta til forsiden. Mer enn en gang under kulene la jeg tilkoblingen. En gang før fiendens start begynte telefonen plutselig å stoppe. Overmannen ga tretti minutter å reparere skaden. Og Katya - Sergeant Catherine Shapar - krypte seg langs linjen. Skjellene sprengte i nærheten, artillerikanonaden tordnet.«Fem, ti, femten minutter,» hvisket jenta. Plutselig skjelvet jorden, alt var dekket av røyk. Den gled inn i trakten. Hvor mange minutter til rådighet?

Katya klarte å finne nedbør. Snart festet endene av ledningen og - på vei tilbake. Bare returnert - angrepet begynte. Kommunikasjon med enhetene var utmerket. Om gjennomføringen av denne oppgaven ligner medaljen "For militær fortjeneste".

Jeg gikk under kulene, og da visnet jeg. Sykehuset er allerede veldig nært. Vi må vente litt lenger.

Så snart legene tok imot sin kone, skyndte Ivan Sergeyevich hjem til sin sønn. Til sin lille sønn, som i morgen blir det eldste barnet i familien. Den lille gutten snurret søtt i barnesenget. Hans far justerte teppet på ham, lå seg selv, men kunne ikke sove lenge. Han husket hvordan de hadde møtt Katya på forsiden, da de hadde kjempet i nabolandene. Han fortalte ofte sin sønn om krigets siste dager. Da Berlin allerede hadde falt, deltok divisjonen i slag under den sterkt befolket byen Breslau. På kvelden den 9. mai var Katya på plikt på sentralbordet. Plutselig hørtes en høytidelig stemme i hodetelefonene: "Slå på alle! En viktig melding vil bli levert. "...

Katya hoppet ut i gata.

- Seier!- Skrik.- Seier! Krigen er over!

Det ble plukket opp av soldater som hadde løpt ut av kaserne, begynt å kaste opp. Tynn, liten, jenta fløy opp, som en fjær. Ivan Sorokin fanget den, senket den til bakken ved siden av den. Han så forsiktig inn i øynene, spurte:

- Det er verden. Vil du gifte deg med meg?

Snart ble Katya demobilisert. Hun dro hjem til Ukraina, etterfulgt av Ivan Sorokin på ferie, og tok sin unge kone bort i lange år til fjerne garnisoner.

. .. En liten lett Ivan Sergeyevich rushed til sykehuset. Nyanechka viste gjennom et frostet glassvindu en liten pakke - en sønn. Ivan Sergeyevich, gledelig spent, la hånden være i hjertet - takk, sier de, for meldingen. Nesten kommer til å forlate, sykepleieren ringte igjen. En annen pakke brakt til vinduet. Katerina Vasilievna fødte tvillinger.

Som det er sagt i folkesagnene, vokste tre sønner og tre helter opp med sin mor og mor. Barna skrek om natten, krevde at de skulle bli matet, ompakket, varmt innpakket. Ta vare på Catherine Vasilyevna tredoblet. Levde langt fra deres opprinnelige steder, min bestemor var ikke rundt. Barnehage og barnehage på alle barna kunne ikke imøtekomme. Leiligheten ble ikke umiddelbart mottatt - rommet var opprinnelig leid. Ivan Sergeyevich forsøkte å lette sin kone av vanskeligheten ved det nomadiske garnisonlivet, men tjenesten tok ham for mye tid. Og ufrivillig ble den seksårige Vovka morens hovedassistent.

- Sonny, fortelle tale barn. ..

- Son, en sang de synger. ..

- Son, riste dem før jeg skal lage litt lunsj. ..

sendt som en Vovk for brød i butikken. Hjemme merket jeg ikke hvordan tre timer hadde fløyet av. Jeg skjønte at sønnen min fortsatt ikke gjør det. Hans hjerte sank. Tross alt er Vovka ganske barn, han går ikke engang til skolen ennå.På gatene i bilen scurry. Byen er i det minste ikke stor, men ikke liten - du kan gå seg vill. Jeg spurte naboen min for å se etter tvillingene, og hun selv - å søke.

Volodya funnet på neste gate. Hengte en pose med brød på gjerdet, kjørte han entusiastisk med guttene i fotball. Spillet var i full gang, spennende barnslige stemmer ringte over grøntene på de fremre hagene. Jekaterina Vasilyevna uttalt ikke et ord av tiltalelse. Silent tok hun posen med brød, skyndte seg til huset. Vovka tok opp med henne:

- Mamma og mor! Jeg ved et uhell. Mamma, jeg spilte bare en dråpe! Er du sint?

- Nei, Vovochka, - sukket Ekaterina Vasilievna, - Jeg har nettopp glemt at du er liten. Jeg trodde jeg vokste opp. Det viser seg at du er som brødre som fortsatt klamrer meg på kjolen min.

Vovka, stolt av seg selv nesten fra vuggen, allerede hvit med irritasjon. Hennes øyne fulle av tårer.

- Jeg vokste opp, ikke liten. Pappa sier jeg er allerede stor.

- Han vet ikke hvordan du gikk om brød.

- Å, vær så snill, mamma, ikke fortell ham - bedende blikk i øynene. -- pave i går prøvde jeg på en militær cap, lovet å gi, men sier nå at jeg fortsatt er ung.

Den neste vinteren gikk Volodya i skole og mottok en verdsatt gammel fars øreklaff med en stjerne. Jeg var veldig stolt av henne. I en slik kappe, som hans jevnaldrende fra nabostaten så ut, enda mer forsøkt å ikke la ham ned, rettferdige sin fars tillit. Før jeg lærte å telle og løse problemer, mestret jeg en annen visdom: Jeg pleide å legge merke til når moren blir sliten, når barna trenger sin hjelp. Jeg gikk gjennom en slags skole der følelsen av plikt og følelse av kjærlighet utviklet seg og styrket seg.

Volodya har en vane med å beskytte yngre brødre, og tar vare på dem og gir dem. Dette hadde en gunstig effekt på hans karakter. Kvikk, smidig, med blondt hår virvler, ligner på hverandre som to erter i en pod, tvillinger ufrivillig vakte oppsikt var darlings av militærleiren. Og i familien deres, selvfølgelig, bortskjemt de. Uuttømmelig for alle slags løgner, spedalskhet, Sasha og Misha forårsaket moren mye angst. Noen ganger krøllede Ekaterina Vasilievna den onde: "Vova i din alder gjorde alt, men du!"Sergeant Katya Shapar var en god vertinne. Hans kjærlighet til medisin - en gang drømte om å bli lege - brukes nå hjemme: Sasha sår hals, Misha skade beinet hans. Bare klarer å helbrede. Alltid glatt, vennlig med alle, ofte gjentatte sønner:

- Veldig Jeg ønsker dere å behandle hverandre som min bror, onkel, Sergei.

Ekaterina Vasilievna fortalte dem om et helt tilfeldig møte med Sergei på forsiden. Katya ble med i hæren da nazistene nærmet seg sin hjemby Veliky Burluk. Jeg tenkte ofte på broren min, som også kjempet: han hadde ikke fått nyheter fra ham lenge. Plutselig, en gang foran henne, brak en grønn gazik kraftig, en fyr i tunika sprang ut derfra.

- Katya! Han ropte og plukket henne opp i armene sine."Katya, kjære, hva gjør du her?"

- Fighting, Seryozhenka.

- Du?!Du er i krig?!

Katya nikket hodet hennes.

- Er du sunn? Ikke såret?

- Alt var, sis, alt. Og i tanken brente han, og han druknet i elva, men du skjønner, han er i live. Alive! Bare her lovet legene ikke mer i tankens tropper å tjene. De satte ham på gazik.

- Du vet ingenting om oss?

- Ingenting.

Begge var triste: hvordan er det en far og mor, lever de?

Når den slippes

landsby, sjefen lov til Kate for å besøke sine foreldre. Snart vises hvite hus, grønne hager. Men hva er dette? Svarte skorstene i midten av den blotte steppen. Den gråhåret gammel mann er å bygge et skur i stedet hvor hytta sto foran dem. .. Ser nøye, skalv: virkelig? Jeg legger klærne på bakken. Jeg spurte en hes med følelser:

- ta en soldat inn i huset?

- Ta noe, bare hvor? Den tyske huslet huset, "svarte den gamle mannen sakte til henne.- Katya, Katya! Min datter. .. Mor, Katyusha er kommet!

Til glede blandet mye sorg. Katya hørte om familiens død, om de lidelsene hennes foreldre hadde lidd. Jeg ga dem rasjoner - og hans egen, og de som sjenerøst delte med kjæresten hennes, en telefonoperatør. Jeg trøstet nyheten om Sergei. Nesten å ha sagt farvel, neste dag gikk hun for å hente henne.

Nå Yekaterina noen ganger lurt på hva som koblet dem, barn så sterke bånd til sin far og mor? Hvorfor forstod de alltid hverandre? Katya følte synd på moren, prøvde å hjelpe henne. Min bror likte å jobbe med sin far. Yekaterina til tider virket det som gutta i dag, i et overskudd av alle fordelene som tilbys for en lykkelig barndom, mister noe veldig viktig."Rettigheter Vanja - internt avtalt med sin mann - er det nødvendig å stadig ta vare på det åndelige og moralske dannelsen av våre gutter."

En kveld kom Ivan Sergeyevich hjem dystert. Silently satt ned til middag. Barna spisset ørene - vanligvis faren likte å snakke med dem om hvordan dagen gikk. Etter å ha spist, sa VoIodja:

- Tenk, vi stakk opp i tyvens hus.

Min sønn selv øyne utvidet seg fra slike nyheter.

- Ja, ja, vær ikke overrasket. Ikke se på meg, spør du dem bedre. »Han nikket mot tvillingene.

De som ikke hadde mindre forvirring så på faren sin.

- Ja, du forstår ikke hva dette handler om? Og hvem tok frimærket fra Petit Skvortsovs album?

- Så han har selv tatt to merker fra oss alle! Ropte Misha."Som en highwayman!"

- Han er en røver, og du er en tyv.

Det var synd å høre slike ord. Du kan ikke tenke på flere fornærmelser. Mor, klar - barn godt ha sett det - å gi noen skjorta, skiftet farge, trist, trist, begynte jeg å ta oppvasken i stillhet. Vi rådførte gutta og spurte VoIodja:

- Ta Pete mark.

- Du har gjort det selv, og du gjør det selv. Jeg vanæret fordi du ikke vil - nektet plent bror.

Do ingenting - tvillingene returnert merkevareeieren, og ga selv et sekund. En annen gang

Ivan S. lagt merke til at barn ikke er veldig høflig med voksne. Ved å skrive inn i leiligheten, som om tilfeldig snakket med Yekaterina:

- Jeg går jeg hjem, og møte meg i full fart flyr Dima Gladkov sønn av kapteinen. Jeg slo meg nesten av føttene mine. Jeg fanget ham ved albuen. Han svarte umiddelbart: "Hva manglet?" Oh, tror jeg, de fattige kapteinen fritt! Hvis han finner ut, vil han brenne med skam. Nydelig sjef dyktig bringer soldater og sønn vanærer det til hele byen. Mine gutter, jeg håper, vil aldri kunne gjøre dette til seg selv.

-

tvillinger i kor:

- Vi er ikke uhøflig kaptein da han fanget oss.

- du?!

Ser ned. De ga seg ut. Deretter avbryte hverandre, har vi lagt inn at de var med kaptein på en lignende historie. De ville ikke ta det, men det skjedde.

mor dessverre mumlet:

- Alle vet at vår far er en offiser, soldat. Nå vil folk ikke respektere ham. På grunn av deg. ..

- og en stjerne ble bedt om å cap - litt irettesatt Ivan Sergejevitsj.

Bedre skylden på hva lys er, hva en bitter hån å kaste "Faderen på grunn av den respekten du stoppe."Siden da har ingen hørt et uhøflig ord fra guttene.

Mange problemer ble forårsaket av tvillinger til lærere. Innser at skoleuniformer er nesten ikke skille byttet for ansvarlige for hverandre leksjoner. Og en gang ble Ivan Sergeyevich invitert til regissøren.

- Noen fra tvillingene rev av en leksjon.

- Hvem akkurat? Spurt Ivan Sergeevich.

- Jeg er redd for å gjøre en feil. ..

- Kanskje begge deler?

- Nei, den andre sitter ydmyk gress.

- Så hvem blir straffet?

Etter en tid, en gymlærer klaget:

- Jeg kan ikke forestille noen av dem for to hopper, som for to kjøringer?

Jeg bestemte meg da Ivan Sergejevitsj straffe begge samtidig: "Hvis en av dere bryter en leksjon, og han hengir en annen eller en varighet på to, så begge er skyldig"

Men straffen i huset brukte en merkelig. Aldri en finger rørte på Ivan Sergejevits barn, for ikke å nevne Catherine Vasilievna. Men jeg var i stand til å snakke med dem slik at gutta selv valgte en annen innflytelsesmetode.

For all sin ansettelse, hyppige forretningsreiser, fant Ivan Sergeyevich tid til lange samtaler med guttene. Om bøker og musikk, om heltemot av soldatene i krigen, om innholdet av sitt fedreland, om din favoritt fotballag til seier, hendelsene i utlandet. Han uttrykte alltid sin tankegang klart, hans synspunkter, han prøvde å inspirere tenåringer med sine idealer.

Barn vokste, som i de fleste offiserfamilier. Tidlig lært hva militærtjenesten er, hva er oppfyllelsen av militærplikten - å styrke forsvaret til landet slik at folk fredelig jobber. Nattproblemer når min far går i noen dager. Flytter fra ett garnison til et annet, erstatning av lærere, skolekammerater. Venter som en ferie, til fars fridag sammen gå til skogen, elva, eller til og med på kino, bare for å samle alt i huset for å snakke om forskjellige ting.

En kveld følte Catherine Vasilyevna dårlig. Hun var syk før, måtte til og med forlate arbeidet. Jeg tok medisin, så tok jeg igjen oppdrett. Faren lærte alltid barna: «Ta vare på din mor. Han tenker ikke på seg selv i det hele tatt. "Og sønnen uten vekkende vasket gulv, løp etter dagligvarer, hjalp med å skylle klærne sine. Naboer reagerte annerledes.

- Vel, gutter, de vet alle hvordan de skal gjøre det. Rett skatt vil bli gitt til koner, - på en misunnelsesverdig måte alene.

Andre har forfalsket:

- Hvor er det sett på gutta?

Denne gangen ble moren min satt på sykehus. Huset var umiddelbart tomt. Da Ivan Sergeevich etter tjenesten gikk over terskelen - gispet. Alle ryddet opp. På ovnen venter på sin varme middag, som med sin kone. Guttene er opptatt med leksjonene.

- Jeg hadde allerede en mor, - fortalt umiddelbart Volodya.- Sasha og Misha bakt pannekaker, så jeg tok den. Hun var veldig glad. Hun er allerede bedre. Så ikke bekymre deg!

Ikke rart at østlig visdom sier: Du plante bitterhet - det vil være bitter frukt, fra søte korn - søt vil stige. Under påvirkning av den hjemlige atmosfæren ble voksenes eksempel, deres samtaler, gjerninger, deres kjærlighet og respekt for hverandre dannet barnets figurer. For eksempel, på en ukedag tok Ivan Sergeyevich blomster til sin kone. Ekaterina Vasilyevna smilte med glede. Etter en stund med en bukett i hendene hans dukket opp Volodya:

- Mamma, dette er for deg!

De ville ikke ligge bak sin eldre bror og tvillingene - de ga lyden til min mor to identiske buketter. Og de seg selv bokstavelig talt fra det faktum at de likte Ekaterina Vasilievna. ..

Sønene valgte sin egen livsstil. Ivan Sergeevich gjorde ikke sin mening om dem. Er det ikke mange gode spesialiteter? Landet trenger og byggere, jeg og låsesmedene, og ingeniører og lærere. Alle vil finne et yrke å smake. Han sa etter åtte år, noe som vil gå til fabrikken og på samme tid - om natten skolen, VoIodja forventet skarpe innvendinger: Foreldrene ønsket en sønn ble uteksaminert. Ivan Sergeyevich begrenset seg imidlertid til en kort en:

- Bestem deg selv. Du er gammel nok.

avbrutt midt i en setning og Yekaterina, som stønn og stønner: alle, sier de, var han fortsatt en gutt, hvor hans fabrikk?

Volodya mestret spesialiteten til låsesmed. Fabrikken var moderne, arbeidet var interessant. Og om kveldene - leksjoner. To år senere brakte han sine foreldre et utdannelsesbevis. Et overbevisende bevis på hans utholdenhet, flid. På slutten av verneplikt startet en samtale med sin far om hans planer:

- Du vet, jeg bestemte meg for å bli en offiser. ..

Med utgivelsen av Vladimir skolen fikk et diplom med laud. Etter å ha anbefalt seg som en god spesialist, gikk han inn i militærakademiet.

Da tvillingene også donned en kadett uniform. Engasjert flittig."Kommandoen og den politiske avdelingen uttrykker deg, Catherine V. og Ivan Sergeevich, deres takknemlighet og stor takknemlighet. .." - skrev skolens leder. Etter eksempel fra sin eldre bror, mottok de diplomer med skille. De tjener i luftfart.