Å miste det er nødvendig tilstrekkelig
Jeg husker en gang på ferie, så jeg på at min far og sønn spilte tennis. Fader prøvde desperat å vinne;sønn, men hans fars utholdenhet var tydelig større. Han rødmet, pustet og svettet, men var fast bestemt på å bryte sin sønn fra seier til enhver pris. Til slutt skjedde det;da de forlot retten, så paven utmattet, men glad, og sønnen - ble avgjort for å beseire, sannsynligvis ikke lenger den første.
Jeg var lei meg for ham. Jeg mener far. Den øyeblikkelige glede av seier kan ikke sammenlignes med den langsiktige glede fra å tenke på barns ecstasy, som de opplever, vinner fra deg. Jeg trøstet meg selv da dette er en midlertidig situasjon. Gutten spilte bra, og før eller senere, når det blir sterkere, og faren er eldre, måtte han nå sitt mål.
Vi forstår at denne far ikke var riktig foreldre. Og likevel glemte jeg å fortelle deg at han ikke engang prøvde å heie på sønnen hans - tilsynelatende for mye for sin egen suksess. Selvfølgelig bør du ikke alltid tillate barn å vinne fra deg - det vil være fryktelig nedlatende oppførsel fra din side. Så du kan oppføre seg med et to år gammelt barn, men hvis han er tolv, kan du ikke lure ham. Men fra tid til annen kan et barn være sterkere enn deg i noe;du trenger ikke å klatre ut som din far på retten. Og du kan si noe oppmuntrende til barnet, selv om han mistet: "Når du lærer å tjene til venstre så vel som til høyre, kan jeg ikke klare deg".
Hvis du er i tennis, er han ikke din rival ennå, klatre trær sammen. Eller svømming. Eller baking cupcakes. Eller spille piano. Eller spill hans favoritt dataspill. Finn noe som barnet vet bedre enn deg, og gjør det sammen. Det er mye mer interessant enn å vinne( i hvert fall for ditt eget barn).
Og en ting til. Tror du at faren lærte sin sønn å miste på retten verdig? Selvfølgelig ikke! Det eneste vi kan lære av ham, er aldri å gjøre det samme. Han ga seg ikke muligheten til å vise hvor vakkert det er å miste. Tross alt er det ikke så dårlig å miste, det viktigste er å kunne leve med verdighet.